Nye sannheter

Her sitter jeg og kjenner det kribler litt i kroppen. 

Det har det egentlig gjort en stund, men det føles annerledes nå. Som om det har festa seg litt til veggene i meg. 

Dette året er snart over. Antagelig det mest krevende året i mine 45 år her på kloden, men med alle de nevnte 45 år på baken, så  jeg erfart og lært såpass at jeg ikke har rulla meg over på slagsida og vifta med med det hvite flagget. 

Langt derifra.

Jeg har jobba. 

For da det hele kulminerte i et crescendo som fikk alle mine egne sannheter til å velte, tok jeg et aktivt valg om å lytte til den stemmen inni meg som ropte at dette ikke skulle være forgjeves. 
Det skulle faen meg gi merverdi. 

Ikke bare har jeg sagt adjø til folk og dyr, jeg har også måttet ta et sakte farvel til en del av meg selv. Den litt naivt empatiske personen som ønsker å se det beste i folk, førte meg ganske langt ut i relativt bekmørk materie. 

Det har vært dager i år jeg absolutt skulle ha vært foruten, men det er som om jeg hele tiden har kjent det har vokst ut noe nytt. 

Noe bedre. 

Jeg er ikke så radikalt i endring at jeg kommer til å være så merkbart annerledes, men jeg kjenner det i meg selv. Som om den siste poletten har slamra ned i riktig sprekk. 

Jeg har en annen ro og har blitt min aller beste venn. 

Bøker har blitt slukt. Jeg har lest om giftige relasjoner, gaslighting og traumebånd til jeg har blitt redd og tenkt at vi skulle ha lært om dette på skolen. 

Om tilknytningsteori og om "traumer, sykdom og heling i en giftig kultur" i boken "Myten om det normale" av Gabor Maté.

Jeg har ikke lest alt dette for å forstå meg selv, men jeg har ikke kunnet unngå å lære litt om meg selv også, for det er så klart årsaker til at jeg lot meg drive med så langt av gårde når kroppen strittet i mot. 

All denne lesingen, dette dypdykket ned i menneskesinnet, denne intense jakten på enhver følelse, som alle har blitt undersøkt og tatt godt i mot, har vært ekstremt verdifull. Jeg har trent både hode og kropp og tror kanskje aldri jeg har følt meg såpass rusta. Så på plass. 

Interessen for hva mennesker bærer på, hvorfor vi reagerer som vi gjør i gitte situasjoner, minnene som sitter i kroppen, som hodet ikke husker, hvordan undertrykte følelser kan bli til fysisk sykdom, alt dette har jeg alltid syntes ha vært spennende. 

Men nå er det på et nytt nivå som jeg ikke kan unngå å lytte til. 
Jeg har i mange år tenkt at jeg skal ta denne interessen videre på et vis, men aldri helt fått ut fingeren. 

Fingeren er fortsatt ikke helt ute, men som tidligere skrevet, dette jeg har lært nå skal gi merverdi, jeg må bare finne den riktige retningen.

Resten av dette året skal jeg mørnes og marineres med jobb og gode venner og jul med lille familien.

Nyte sjelefreden, lese og leve og skrive. 

Og når 2025 åpner døra på vidt gap skal jeg tålmodig finne den retningen. 

Kanskje jeg må omdefinere egenkapital til å handle om å utdanne meg selv, fremfor å være så innbitt opptatt av å spare til tak over hodet som jeg eier selv. 

Jeg kan få til begge deler, men det viktigste først. 

For når jeg blir gammel og enden er nær, er det jo ganske håpløst å tenke at jeg skal være fornøyd med og ikke ha lyttet til meg selv.  

Jeg kjenner det allerede, at selv om det var dager i år jeg definitivt skulle ha vært foruten, så kommer jeg til å være takknemlig for alle sammen. For det kommer til dytte meg dit jeg skal være. 

Og DET er merverdi i bøtter og spann.