På villspor i riktig retning

Historier, både egne og oppdiktete, summer til enhver tid rundt inni meg.

Jeg opplever det som om jeg venter på et opplysende, glitrende øyeblikk hvor det jeg vil skrive står helt klart for meg.

Men sånn kan jeg ikke holde på, for det øyeblikket kan komme midt i en prosess hvor jeg bare begynner å skrive.

Så da bare begynner jeg nå. 

Sist gang jeg skrev her var i desember.

Da skrev jeg om nye sannheter, om hvordan ettervirkningene etter en giftig relasjon hadde tvunget meg over på en ny vei hvor jeg virkelig måtte gå dypt i meg selv for å finne veien ut av et klebrig traumebånd.

Aksept for det som hadde vært, viljen til å ta balletak på situasjonen og ønsket om å finne takknemlighet for opplevelsen jeg helst skulle ha vært foruten.

Jeg har begynt på en skole som heter Humanova. Første året er en grunnutdanning, «Bli den du er,» som legger grunnlaget for om jeg kan gå videre å bli samtale Coach eller samtaleterapeut.

Dette året jobber vi oss grundig gjennom oss selv. Er du interessert i å lese om det kan du lese om det her.

https://www.humanova.no/utdanninger/bli-den-du-er-personlig-utvikling-2/

Akkurat hva jeg skal bruke det til, og om jeg skal gå videre etter det første året, har jeg ikke bestemt meg for enda. Det kommer til å komme til meg i løpet av dette året, men slik det føles nå tror jeg det kommer til å oppleves ganske livsviktig å gå videre, for det kjennes absolutt som om jeg har valgt rett.

Som om det var akkurat dette jeg skulle finne.

Det sjukeste av alt er at jeg klarer å være tålmodig nok til å akseptere at jeg akkurat nå ikke helt vet hva jeg skal, bare det er nye, ukjente takter fra denne dama.

Litt på villspor i riktig retning, hælle måne for en følelse av frihet. 

Man kan faktisk lære gamle tisper nye triks.

Jeg prøvde en stund å undertrykke trangen etter å utvikle meg videre i en retning. Ombestemte meg flere ganger fordi jeg tenkte det var viktigere å spare for og få kjøpt meg et sted å bo så fort som mulig.

Hver gang jeg bestemte meg for at det var viktigst, følte jeg at jeg løy til meg selv.

For jeg bryr meg egentlig ikke så mye om akkurat det.

Og er det én ting jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal gjøre igjen, så er det å ikke og høre etter når jeg prøver å fortelle meg selv at noe er feil.

Og det er jeg helt sikker på kommer til å være den aller beste gaven jeg noensinne har gitt meg selv.