Her sitter jeg og kjenner det kribler litt i kroppen. 

Det er et HAV av bøker med en tittel som begynner med "Kunsten å."

Har du opplevd å være i en relasjon hvor du lurer på hvor all kjærligheten ble av?

Jeg vokste opp i samme hus som farmor og farfar på Nordby i Rælingen.

Jeg tror det var i 2010 jeg fikk vite at han hadde fått kreft. Det hadde gått mange år. Jeg skulle gifte meg og vi hadde tatt over barndomshjemmet etter at pappa døde året før. Livet hadde definitivt blitt godt, men jeg tenkte mye på han og den tida. Jeg var, forståelig nok, litt preget av de årene. 

Det var en trappestige ned fra hemsen, men han tok bare et skritt ut i løse luften og landet florlett på gulvet. Fortsatte bevegelsen mot meg. Det jeg så i øynene hans var ikke han. Dette hadde jeg aldri sett. Jeg hadde sett han fortvilt, lei og sint på livet, men dette ... Dette var noe annet. Som om en demon hadde tatt bolig i han. 

Vi flyttet inn i desember. Herregud, det var en kul leilighet. Hjørneleilighet med hems. Vi hadde mye besøk, så mye film, røyka litt morotobakk og spiste toast med ost og skinke, banan og sjokoladepålegg og hadde fantasirike samtaler. 

Vi flyttet sammen i 2000.  Leide en kjellerleilighet på Skjetten. Vi betalte 5000 kroner i måneden, kjøpte blå sofaer på IKEA, fikk oss hypermoderne ISDN-linje og spilte 90 minutters kamper på FIFA 2000. Vi røyka på badet og knøt visst ikke søppelposene godt nok. "Det skal være dobbel knute," demonstrerte huseierkjerringa, og påpekte hvor lite nye sneiper det var i askebegeret utenfor døra vår. Lite visst hun om røykinga vår på dass, men det var vel akkurat det hun mistenkte, så hun låste seg like greit inn og fikk greie på det på den måten. 

Det lå mye alvor rundt oss, men det var også mye gøy. Han hadde en fin vennegjeng og vi kunne le oss kav i hjel. Og det føles viktig å fortelle det, for de holdt han gående og ble som en ekstra familie. 

Vi sto ute i sensommerregnet.

Jeg har ikke snakket med han på mange år, men på den tiden jeg var en ivrig pubjeger i Lillestrøm, møtte jeg ofte på han. Jeg kjente han kanskje ikke så godt, men han var en sånn som alle følte de kjente. Så raus, god og åpen. 

Det er litt sånn det føles. Kan forstå at det kan virke som om det har klikka litt for meg. Det har det kanskje også, men ikke sånn klikk som ender opp med innleggelse. Mer en tornado av trang til å uttrykke meg, kjenne på alt og bli ferdig.