Vårslepp

Det er litt sånn det føles. Kan forstå at det kan virke som om det har klikka litt for meg. Det har det kanskje også, men ikke sånn klikk som ender opp med innleggelse. Mer en tornado av trang til å uttrykke meg, kjenne på alt og bli ferdig. 

Jeg er ikke kjent for en sjarmerende tålmodighet, tvert i mot. Motbydelig utålmodighet kan komme til overflaten når jeg for eksempel venter på noen som er mye tregere enn meg, men jeg kan være vanvittig tålmodig når det er noe jeg virkelig ønsker å få til.

Akkurat nå er jeg kanskje desperat utålmodig etter å finne en gylden middelvei i livet, når ingenting ble som jeg hadde tenkt og jeg er midt i mellom noe jeg ikke helt vet hva er. 

Det kan jo sannelig være litt slitsomt, men jeg vil heller fremstå som det er i ferd med å revne fullstendig, enn å stenge alt inne, gjøre meg hard som stein, mure det inne og håpe det aldri slår sprekker. 

En del av dette vårsleppet har vært å ta en vurdering på de store valgene i livet.  Som det faktum at jeg aldri har hatt lyst på barn sånn helt på ekte. Har hatt noen blaff, men ingen langvarig trang til å bli mor. Jeg vet ikke helt hvorfor, hadde sikkert elska det, men det skal vel føles mer livsviktig enn som så. 

"Er du ikke redd for å bli ensom når du blir gammel?"- har noen sagt. Hvis jeg er blir ensom når jeg blir gammel kan det jo hende det er fordi jeg blir en sur og bitter drittkjerring, ikke fordi jeg ikke har barn. Og hva er vel tristere enn å ha barn og være gammel og ensom? Det er jo noen av de også. 

Er det noe jeg angrer på? Har jeg også spurt meg selv. Anger kan være en litt ubrukelig følelse, med mindre man gjennom angeren kan forbedre noe ved seg selv. Jeg kan angre på at jeg tidvis har hatt overdreven tro på at folk synes det er vidunderlig gøy å høre meg snakke, når jeg kanskje skulle ha lytta litt mer. Jeg kunne ha vært snille mot noen og hatt mer respekt for andres meninger. Ikke vært så infernalsk opptatt av å åpne lukkede skjell, som i denne sammenheng handler om folk. 

Men nånn ordentlig anger, det er bare én ting. 

I 2007 var jeg nykommer på Stand Up festivalen på Latter. Etter det fikk jeg et par opptredener der og var litt rundt på små scener i Oslo. Jeg tror ikke helt jeg forsto hvilken mulighet jeg hadde og grep den på ingen måte. 

Jeg hadde et lite forsøk igjen i 2016, men etter en grusom opptreden stakk jeg halen mellom beina og så meg aldri tilbake. 

For Stand up er det beste og verste jeg veit, Når det funker er det bedre enn noe annet, men når det ikke treffer er det så sårbart og nakent og jævlig at det ikke kan beskrives med ord. 

Men tidligere i år begynte jeg å kjenne litt på det. At jeg virkelig kommer til å angre hvis jeg ikke hører etter når trangen til å bruke meg selv på den måten brøler meg midt i trynet. 

Nå er jeg ikke så redd for og mislykkes og har en litt annen innfallsvinkel. Jeg er kanskje godt over halvveis i livet, men resten må fylles med mer som føles livsviktig. Jeg meldte meg på et kurs som vil føre til nye nykommerkvelder i Oslo, hvis jeg kommer med. Det får jeg svar på senere i høst.

For det er nå, nå som jeg egentlig bare vil pakke meg inn i bomull å stryke meg selv medhårs, at jeg skal sparke ifra og ta fatt på resten av livet å være enda mer modig. 

Så får jeg heller angre på det da, enn å sitte her og angre på at jeg ikke angra nok.