Befri meg-del 2

Vi sto ute i sensommerregnet.

Med kofferter og bager. Vi skulle ikke så langt, men vi måtte ta bussen da han måtte ha med seg så mange ting. Bussen skulle ikke komme før om en drøy time og vi var våte inn til skinnet allerede. Han kunne ikke bo hjemme lenger og hadde ringt en bekjent han kunne bo hos. En egen, liten leilighet i et sjarmerende, nedslitt kråkeslott med mye varme og kalde vegger med avskallet maling. 

Akkurat der og da, da vi sto der som våte utekatter, var det bare oss i hele verden. Mot hele verden, med hele verden i ryggen. Vi var overbevist om at så lenge vi hadde hverandre kunne vi klare alt. 

Lite visste vi om at det skulle vise seg å ikke være sant. For vi var bare 16 og 17 år. Vi gikk på videregående og var helt i starten på livet og visste ingenting. 

Mamma og pappa hadde akkurat gått fra hverandre og selv om jeg ikke var overrasket over at det kom til å skje, hadde jeg og mamma akkurat flyttet fra barndomshjemmet mitt hvor pappa satt igjen alene. Og jeg visste han var lei seg og jeg visste at han ikke forventa at jeg skulle bli igjen sammen med han, men jeg klarte ikke å tenke på han uten å føle at jeg hadde svikta. 

Jeg skulle ikke svikte han som satt ved siden av meg på bussen med mange av tingene sine. Som var 17 år og ikke kunne bo hjemme lenger, og jeg tenkte at hvis jeg bare elska han nok skulle han kanskje ikke behøve å kjenne ordentlig etter. 

Men han kjente etter. Klart han kjente etter. Jeg kjente etter jeg også og etterhvert som ukene gikk skjønte jeg at dette ville komme til å kreve mer av meg enn å bare elske han. Jeg måtte kanskje glemme meg selv litt og fokusere på å få han opp om morgenen. Vi måtte komme oss på skolen, men mange dager, stadig oftere dro jeg på skolen alene, mens rullet seg en joint før frokost og hørte på Gatas Parlament.

I øynene hans så jeg stadig mindre av det gnistrende lyset som bare ville danse. Stemmen ble lavere og ordene hardere. Han var sint på verden, for hele verden var i mot han. 

Han var ikke sint på meg, men han hadde akkurat blitt 18 år og plutselig blitt nødt til å klare seg helt selv og jeg var snart 17 år og visste egentlig ingenting.

Jeg visste bare at jeg ikke kunne stikke av nå.