Det lå mye alvor rundt oss, men det var også mye gøy. Han hadde en fin vennegjeng og vi kunne le oss kav i hjel. Og det føles viktig å fortelle det, for de holdt han gående og ble som en ekstra familie.
Jeg kunne sitte litt urolig oppe om natten når enkelte var ute for å tagge, male på et ventende tog eller bare var ute å kjørte uten og kanskje være i helt kjørbar stand, men så var jeg et litt sånt umoralsk moralpoliti.
Skolen fullførte han ikke, men han fikk seg jobb som selger og var av typen som kunne, teit å si, "selge sand i Sahara," men han kunne det. Talegavene var formidable.
Jeg gikk i klassen under han på videregående og det var mange spørsmål om hvor han var. Jeg husker den dagen jeg visste jeg aldri kom til å måtte forholde meg til det igjen som en befrielse.
Han hadde blitt skuffet av så mange voksenpersoner. Når du opplever det for ofte av de som skal være de som skal ta vare på deg, så kan det medføre en forakt for autoriteter. En opposisjon mot voksne folk som skal mene noe om deg, og de får gjerne mye meninger om deg når man er opposisjon. Ei real drittpakke når du skal stable et voksent liv på beina hvor du er avhengig av voksne folk.
Han tok også avstand fra meg en periode. Hadde behov for å gi faen i alle som trengte noe av han. Jeg prøvde å forstå det også, men det var helvetes vondt.
Jeg husker jeg lå på gulvet i gangen hjemme hos mamma. Jeg var alene hjemme og hadde så vondt inni meg at jeg for første, og eneste, gangen i mitt liv vurderte å skjære i meg selv for å flytte den smerten. At jeg måtte ringe ambulanse, så kanskje han måtte bry seg. Jeg gjorde ikke det, men jeg kan forstå at det for noen kan føles som en løsning.
Da jeg begynte på folkehøgskolen dro han til Dublin for å jobbe som selger på et nordisk kundesenter.
Han ringte meg hver morgen. Munter og glad. En del av noe skikkelig fint og han hadde det ordentlig bra. Jeg savna han, men det var deilig å vite at han hadde det bra der han var. Og jeg hadde det gøy der jeg var. Kanskje det aller beste året vårt. På hver vår kant. Uten ansvar og alvor. Bare glede.
Da han kom hjem og jeg var ferdig på skolen, dro vi til syden.
Jeg hadde aldri vært i syden. Jeg var 19 år og i syden for aller første gang. Han var tynn og blek og hadde massiv psoriasis.
Han skulle ha flerret av seg klærne, badet i saltvann og latt solen treffe psoriasisen hans, men han skammet seg for mye. Han lå under parasollen. I bukse og T-skjorte og solhatt, mens jeg dumpet rundt i bikini og drakk drinker. Med parasoll.
En gang jeg var i baren for å kjøpe drikke, kom det en mann bort. Han var norsk. "Hvem er det du er her sammen med her, egentlig?"
Jeg så bort på han. Der han satt tynn og blek med alle klærne på. Jeg ble lei meg. Og sa noe jeg aldri har tilgitt meg selv for at jeg sa, selv om han aldri hørte det. "Det er min syke bror."
Mannen sa han skjønte det var noe og ønsket oss en god ferie videre, med oppriktig medfølelse i øynene sine.
Det var kanskje sant, at jeg tenkte litt på han som akkurat det. En syk bror som jeg måtte ta meg av, men jeg hadde aldri turt å tenke de tankene fullt ut. Det var første gang jeg helt på ekte tvilte på om det kjærligheten jeg kjente for han var ekte. Og sunn. Eller om jeg ikke turte å gå, for hvem skulle ta vare på han da?
Lite visste jeg at det skulle bli starten på en altfor lang, mangeårig slutt.
Legg til kommentar
Kommentarer