Vi flyttet sammen i 2000. Leide en kjellerleilighet på Skjetten. Vi betalte 5000 kroner i måneden, kjøpte blå sofaer på IKEA, fikk oss hypermoderne ISDN-linje og spilte 90 minutters kamper på FIFA 2000. Vi røyka på badet og knøt visst ikke søppelposene godt nok. "Det skal være dobbel knute," demonstrerte huseierkjerringa, og påpekte hvor lite nye sneiper det var i askebegeret utenfor døra vår.
Lite visst hun om røykinga vår på dass, men det var vel akkurat det hun mistenkte, så hun låste seg like greit inn og fikk greie på det på den måten.
Søt dame, men vi var jo ikke så søte vi heller.
Vi jobbet begge to, oppdaget Curry paste og spiste veldig mye indisk Wok. Han var B-menneske og måtte wrestles ut av senga om morran, mens jeg spratt opp før sola og hadde god tid til wrestling.
Fra tid til annen måtte jeg klippe han. Han turte ikke gå til frisøren på grunn av all psoriasisen i hodebunnen og i hårfestet. Jeg ble god på å klippe rå Playmosveis, som skjulte det som skulle skjules.
Den hadde også angrepet neglene. Boblete negler som han prøvde å skjule. Han fikk sprøyter inn i rota ved neglene noen ganger i året. Det hjalp ikke, men vi så at det hjalp for det.
Jeg så hva det gjorde med selvbildet hans. Han hadde angst for å strekke ut hånda for og hilse på mennesker, for hendene var fulle av sår og flassende hud. Han syntes selv han var ekkel. Det var ikke noen ord i verden jeg kunne gi han som kunne ta vekk den følelsen i han.
Han skrev mengder med tekster. Han og noen av kompisene, som var hobbyrappere av "rang", unnskyld, kunne sitte i timesvis og freestyle og lese tekstene sine. Han skrev virkelig gode tekster. Vi hadde lassevis med A4 ark rundt omkring i leiligheten og jeg husker jeg tenkte at det var synd at denne kreative sjelen måtte dyttes inn i et A4 ark av et voksenliv som han ikke mestret så godt.
Han skulle bare ha fått skrevet og tegnet og vært kreativ.
Voksenlivet, ansvaret med jobb og forventinger krevde mye av han. Og der hvor jeg var en lykkelig bryggesjauer av en arbeidsmaur, var han en motvillig del av samfunnet.
Jeg begynte å kjenne på en motstand i meg akkurat der. For selv om jeg hadde hatt mine kamper selv, så hadde jeg en urokkelig og naiv tro på at verden og mennesker ville meg vel. Og hans motstand gjorde at jeg følte at vi ikke var på samme planet, men hvis noen forsøkte å sette spørsmålstegn ved hans evne til å leve i denne verdenen på, forsvarte jeg han med nebb og klør. For jeg skjønte at han ikke klarte bedre. Og jeg forsto det. For jeg visste om all dritten. Jeg hadde vært med på all dritten og jeg tenkte at jeg var den eneste som kunne veive vekk dritten så han fikk litt bedre sikt. Jeg var hans tidsvitne.
"Hvis du går fra meg, kommer jeg til å ta livet av meg."
Vi satt på bussen. Hadde flytta fra Skjetten og skulle bo noen måneder hos pappa i Rælingen fordi vi hadde kjøpt leilighet på Åråsen som vi venta på skulle bli ferdig.
Han sa det i forbifarten. Han kunne like godt ha sagt at det hadde begynt å snø.
Jeg svarte ikke på det og det så ikke ut som om han ventet på et svar heller. Det var kanskje utenkelig for han at det skulle skje. Ikke for meg.
Pappa likte ikke han så godt. Han ville snakke politikk og om det som opprørte han i verden, og pappa ville snakke om alt annet.
Jeg lagde mye lasagne, for det var det beste begge visste akkurat da og da var vi enige om det, om ikke annet. Jeg visste at pappa tenkte at jeg "kunne ha funnet meg noe bedre enn dette," men han sa det aldri rett ut.
Jeg synes det var vondt at den gutten jeg kjente i de små, første ukene av vårt liv sammen ikke så ut til å komme tilbake. Og jeg var lei meg for at nesten ingen hadde møtt akkurat han. For da hadde de kanskje skjønt meg.
For det var mye på grunn av han, "de første ukene gutten", at jeg var der enda. Tenk om jeg kunne være den som gjorde at han kom tilbake.
Den kloke, dype og frie sjelen. Den positive, optimistiske, hysterisk morsomme og glade sjelen.
Tenkte at nå snart, når vi flytter, da starter vi på nytt. Igjen.
Og det ble nytt, men det ble skikkelig dårlig nytt.
Legg til kommentar
Kommentarer