Befri meg-del 5

Vi flyttet inn i desember. Herregud, det var en kul leilighet. Hjørneleilighet med hems. Vi hadde mye besøk, så mye film, røyka litt morotobakk og spiste toast med ost og skinke, banan og sjokoladepålegg og hadde fantasirike samtaler. 

De psykiske plagene hans ble stadig verre, og i takt med det følte jeg på en økende trang til å løsrive meg fra det. I 6 år hadde vi stått i mot og kavet oss gjennom tungt farvann. Han med hodet så vidt over vannskorpa, jeg med en gryende tanke om at livet kunne være bedre enn dette. 

Men jeg ante ikke hvordan. Jeg var 21 år kjente ikke et liv uten. 

"When you avoid conflict to keep the peace, you start a war inside yourself." 

I mai det året døde en av hans aller beste venner. En nydelig barndomsvenn som det var lett å bli forelska i for det gode mennesket han var. Han falt mange meter ned en trappesjakt og døde momentant. Han skal ha ledd rett før han falt, lente seg bakover og borte var han. 

Det var knusende for gjengen som var så sammensveiset. 

Jeg var alene hjemme da jeg fikk vite det. Det var 17 mai. Han var på jobb, men fikk selvfølgelig lov å dra hjem. Mens jeg ventet tenkte jeg på hvor kort livet plutselig kunne bli. På dette vakre mennesket som ble revet bort, som hadde fulgt drømmen og flyttet til utlandet for å studere foto. 

Jeg så han parkere bilen utenfor. Gikk ut i gangen og åpnet døra. Han kom mot meg. Beina svikta rett utenfor inngangen og han falt sammen. Han hulket, krabbet inn i gangen og der ble vi sittende en stund. Midt i den sorgen kom jeg til erkjennelsen at det måtte ta slutt nå. Jeg måtte bare vente til han var på ett litt bedre sted, for dette var knusende. 

Jeg kjente meg grusom som kunne komme til en slik konklusjon mitt i et av hans verste øyeblikk, men vi mennesker kan være ganske grusomme når det føles som eget liv står på spill. 

Noen uker senere ringte han meg. En av hans beste venner på jobben hadde ikke dukket opp den dagen. Han ble funnet død hjemme. Kvalt av sitt eget oppkast. 

Jeg tok han i mot da han kom hjem. Nok en knekk i gangen. "Nå orker jeg ikke mer, " sa han. Lite visste han om hvor mye mer han måtte orke og at jeg, den som hadde prøvd å elske han gjennom all motgangen snart skulle gjøre det voldsomt mye verre. 

Det var juni. Det var sommerstemning og jeg og noen venninner skulle ut på byen. Han jobbet nattevakt hele helga og jeg hadde ingen tanker om at denne kvelden skulle endre livet mitt totalt.

Jeg kom fra toalettet da det kom en gutt mot meg. Rart å kalle han gutt, men han var 20 år og ikke helt mann. Han stoppet opp, smilte og sa at nå skulle vi sette oss ned å snakke litt sammen.

Han var søt og i løpet av de første minuttene av den samtalen skjønte jeg at jeg kom til å være utro. Og akkurat da føltes det som løsningen. For hvis jeg var det, da måtte det bli slutt. 

Jeg anser ikke meg selv som så innmari dum, men akkurat den tankerekken var smertefullt kort. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg heller kjørt den søte gutten levende inn i en kjøttkvern og tatt "noen" år i fengsel. Han hadde absolutt ikke fortjent den kjøttkverna og det hadde rammet en hel familie og JADA, men det hadde vært lurere av meg. 

Detaljene rundt det som skjedde skal jeg ikke gå inn på, dette er ikke en sånn historie, men vi var sammen hele helga. 

Og akkurat der og da lukket jeg igjen den tenkende delen av hjernen og nøt de følelsene jeg ikke hadde kjent på så lenge.

Frihet. Begjær. Letthet.

Gutten dro hjem til sin kant av landet og jeg dro hjem for å fortelle hva som hadde skjedd, uten en eneste plan for hva som skulle skje etterpå. Jeg bare visste at jeg hadde tatt et riktig valg for meg selv og da ville alt bli bra. 

Han kom hjem på natten. Han stupte i seng og jeg måtte vente til dagen etter med å fortelle om det. Jeg satt våken i flere timer og skrev om alt som hadde skjedd i dagboka mi. Jeg hadde ikke skrevet dagbok på flere år, men jeg måtte få det ut og ned på papir. 

Jeg skjønte at jeg ikke kunne fortelle han absolutt alt. Han trengte ikke å få vite om alt. Detaljer og omfanget skulle han spares for, han skulle bare få vite at jeg hadde vært utro. Enkelt og greit, kjapt og gæli. Kom til å gå så bra atte hjælp. 

Så kom dagen etter. 

"-Jeg må fortelle deg om noe som skjedde i helga." Han satt og leste Donald. "-Hva da?" Han var mild og god i blikket. Smilte. 

"-Jeg har gjort noe utilgivelig. Jeg vet du kommer til å hate meg for det, men jeg må fortelle deg det." Fortsatt mild og god i blikket, men smilet var borte. 

"-Jeg har vært utro." 

"-Med noen vi kjenner?" Han så bekymret ut, men ikke bekymret nok. 

"-Nei, en fyr i fra Bergen som var her i forbindelse med LSK-Brann."

Det jeg fortalte var en bitteliten del av historien. At det hadde skjedd en gang på et hotell og det var det. 

Jeg fortalte ikke at det skjedde i camper vanen hans. Mange ganger. At vi hadde dratt ut og spist pizza, at jeg hadde vært med han på fotballkampen, stått der i Brann-skjerf og sunget med gjengen. At vi hadde oppført oss som et par. At jeg hadde fortalt han om hvordan jeg hadde det og at vi planla og møtes igjen. 

Han ble stille. Jeg ventet på forferdelsen og faenskapet, men det kom ikke. Ikke da. 

"-Jeg skjønner deg, jeg Mette." Han tok meg i hendene og så meg rett i øynene. 

"- Jeg skjønner at det kunne skje, for det har ikke vært lett å være deg sammen med meg. Og hvis du vil at jeg skal tilgi deg, så tilgir jeg deg med en gang."

Helt fullstendig satt ut, det var det jeg ble. Jeg hadde lyst til å skrike at han skulle hate meg. Det hadde han all grunn til, han visste det bare ikke, men skulle visst få greie på det snart.

Jeg klarte ikke å si annet enn at jeg angra. Føltes helt hjerteskjærende å skulle avvise en så umiddelbar og sårbar tilgivelse og jeg kjente på hvor hardt og håpløst bundet vi var sammen. Og hvor glad han var i meg. Avhengig. 

Kanskje det var umulig å bryte det båndet? 

I dagene som fulgte kom vi på merkelig vis litt nærmere hverandre. Vi snakket om oss på en måte vi ikke hadde gjort på lenge. Som om det at vi var så nære å miste det, vekket oss begge og førte oss inn på en ny og konstruktiv vei. Adrenalin, kanskje. Det føltes fint. 

Helt til den dagen han sto på hemsen, stirret ned på meg med øyne jeg ikke kunne skimte noe hvitt i. 

Han hadde dagboka mi hånda.