Det var en trappestige ned fra hemsen, men han tok bare et skritt ut i løse luften og landet florlett på gulvet. Fortsatte bevegelsen mot meg. Det jeg så i øynene hans var ikke han. Dette hadde jeg aldri sett. Jeg hadde sett han fortvilt, lei og sint på livet, men dette ... Dette var noe annet. Som om en demon hadde tatt bolig i han.
Han stirret på meg med de kullsvarte øynene, åpnet dagboka og begynte å lese. Han skrek ut ordene jeg hadde skrevet ned og jeg tenkte det var fint vi bodde helt inntil toglinja. Godt lydisolert.
Mens han hylte ut historien fra den kvelden tenkte jeg at jeg aldri skulle ljuge igjen.
Da han var ferdig med å lese kastet han boka fra seg. Beordret meg opp fra sofaen og førte meg inn på badet. Knuste telefonen min i gulvet og låste døra.
I hånda holdt han en kjøkkenkniv som han må ha tatt med seg i farten inn mot badet.
Jeg satt meg ned på gulvet og kjente at jeg aldri hadde vært roligere eller mer til stede i meg selv.
Han skrek at han skulle falle ned mot gulvet med kniven mot hjertet. Så satt han plutselig på gulvet og gråt, før han sto på beina med kniven mot hjertet igjen. Rettet den mot meg og truet med å drepe meg også. Villskapen i øynene hans skremte vettet av meg noen år etterpå, men ikke der og da.
Jeg tenkte at jeg fortjente dette litt etter det jeg hadde gjort og at det kanskje var like greit det endte sånn, så jeg slapp å håndtere livet etterpå som jeg ikke visste noen ting om. Og hvordan kunne jeg leve med meg selv etter dette?
Vi var på badet i tre timer.
Mange ord ble sagt, men jeg husker ingen.
Det eneste jeg husker var at jeg var omgitt av myk fred og at jeg var glad jeg opplevde en slik ro i en så kritisk situasjon. Jeg var aldri ordentlig redd, jeg tålte reaksjonen hans og jeg forsto at han ikke hadde kontroll over den, men jeg måtte kontrollere meg selv. Unngikk å provosere, unngikk å si at jeg forsto, unngikk å knekke. Jeg angret på at jeg ikke hadde tvunget han til å få hjelp når han nektet og at jeg ikke hadde nektet han å tilgi meg.
Det er uklart for meg hvordan det gikk til at vi kom ut av badet, men han sovnet på sofaen. Sov i mange timer. Jeg husker ikke hva jeg gjorde, men jeg løp ikke derfra. Jeg var fortsatt ikke redd. Og jeg ble der.
Vi snakket aldri om denne hendelsen, men det ble slutt.
Vi solgte leiligheten og flyttet hver for oss. Den siste gangen jeg var i leiligheten før den ble solgt var han der også. Han ga meg en en bok av Keith Haring. "I guess I really always knew, there will never be another you." Skjønte det på en måte, samtidig som jeg ikke kunne begripe det.
Vi hadde litt kontakt i tiden som fulgte. Det gjorde ingen noe godt, men det var vanskelig å la være. Vi sluttet ikke helt å lete etter hverandre i det kaoset som hadde blitt. Vi hadde aldri vært voksne uten hverandre.
Han kom på besøk en vinterdag. Jeg skulle på Elkjøp å kjøpe meg et stereoanlegg og han kunne kjøre meg. Det var anspent stemning og det føltes helt fullstendig feil. Jeg kjente at det ulmet under overflaten.
Han ventet på parkeringsplassen. Da jeg kom til bilen, hadde lagt stereoanlegget inn bak og skulle til å sette meg inn på passasjersiden, begynte han å kjøre. Jeg hadde et bein inni bilen, ett på bakken og holdt meg fast i døra mens han spant rundt på parkeringsplassen mens han hylte.
Han bråstoppet. Jeg satt meg inn i bilen. Nok en gang, helt fullstendig fri for panikk og redsel. Det provoserte han, han ville ha en reaksjon. I full fart mot Rælingstunnelen skrek han "Hadde det ikke vært romantisk hvis vi hadde dødd sammen nå, Mette!"
Jeg vet ikke om det har seg sånn at jeg er totalt blottet for redsel for å dø eller å havne i krise, men bortsett fra å kjenne på en noe økende puls, hadde jeg ingen større reaksjon. Helt trygg på at dette kom til å gå bra, men visste at nå, med mindre vi kjørte rett inn i den tunnelveggen og slutten gjorde seg selv, så måtte vi kutte helt ut.
Jeg ble bevisst at jeg forsøkte å gjøre opp for det jeg hadde gjort mot han ved å tåle han fordi han var syk. Jeg la en voldsom del av skylda på meg selv, men dette hadde ikke jeg skapt alene. Det var nok nå.
Det slapp taket i han. Han var ikke i stand til å kjøre videre, så han fikk bli med inn og sov i flere timer på sofaen min.
Da jeg sendte han ut i kulden den kvelden trengte vi ikke å si at vi ikke skulle gjøre dette igjen. Det gjorde vi ikke heller, og nå skulle det gå mange år før våre veier møttes igjen for den store, sørgelige, vakre og hjerteskjærende befrielsen.
Legg til kommentar
Kommentarer