Befrielsen

Jeg tror det var i 2010 jeg fikk vite at han hadde fått kreft. Det hadde gått mange år. Jeg skulle gifte meg og vi hadde tatt over barndomshjemmet etter at pappa døde året før. Livet hadde definitivt blitt godt, men jeg tenkte mye på han og den tida. Jeg var, forståelig nok, litt preget av de årene. 

Jeg tenkte aldri på han med vonde følelser. Mer med takknemlighet. Det er ikke et bevisst valg å velge takknemlighet, men jeg har lært meg sånn å kjenne med årene at jeg velger det når det går til helvete. For det har gått litt til helvete i kjærligheten, men jeg har aldri blitt redd for den eller ønsket å velge bitterhet. Tror ikke jeg evner å bli bitter. Bitterhet fører ingen steds hen. 

Da jeg fikk vite om kreften brukte jeg noen uker på å komponere en melding og noen flere uker på å bli enig med meg selv om å sende den. I meldinga skrev jeg at jeg hadde hørt at han var syk, at jeg tenkte på han, at jeg, uavhengig av hva som hadde skjedd, var takknemlig for at jeg hadde møtt han. 

Jeg fikk aldri svar. Ikke så rart. 

Noen måneder senere tok jeg kontakt med søsteren hans som kunne fortelle at han hadde vært veldig syk, men at han hadde fått beskjed om at han nå var kreftfri. 

Så gikk det 4 år. Jeg begynte å drømme om han. Tidlig 2014 fikk jeg beskjed om at han var i siste fase av livet. At de ikke trodde han skulle overleve jula som hadde vært. Da sendte jeg en ny melding. 

Det ble april. Jeg var på jobben på Lillestrøm Torv da telefonen min ringte. Et nummer jeg ikke kjente. Jeg pleier sjelden å besvare oppringninger fra ukjente nummer, men denne gangen gjorde jeg det. 

"Hei, det er meg."

Strømmen gikk på hele senteret i det jeg skjønte hvem det var. Vaktmestere og vektere virret rundt i de tre kvarterene vi snakket sammen. Strømmen kom ikke tilbake før vi la på. Det var som om e-verket, Bravida, eller hva faen det heter for tida, fikk beskjed om at nå skal disse to få snakke sammen i fred. 

Han var mild. Og god. Og veldig syk. Vi avtalte at jeg skulle komme på besøk dagen etter. Han hadde flyttet hjem til barndomshjemmet igjen, men var mye inn og ut av sykehuset. 

Da han åpnet døren dagen etterpå, så jeg rett inn i øynene på den 17 år gamle gutten som hadde snudd opp ned på livet mitt 18 år tidligere. Han hadde smertepumpe, to stomiposer og et deilig smil. 

Han viste meg magen. Kreften lå som drueklaser under huden og angrep alle organene hans. Han hadde aldri hatt så lyst til å leve som nå som han visste han skulle dø. Han fortalte om alt han var lei seg for at han aldri fikk oppleve, som han tidligere ikke hadde brydd seg om. Igjen visste jeg at livet aldri kom til å bli det samme. 

Vi tilbragte mye tid sammen. Vi fikk snakket ut om alt. Jeg sa unnskyld, han sa unnskyld, vi ble begge tilgitt. Midt i alt det vonde kunne vi le, vi kunne gråte og snakke om at vi hadde funnet tilbake til en sjelevenn. 

Han kunne ringe meg å strigråte av fortvilelse og redsel for å dø, være forbanna for at han måtte være døende for å ønske livet. Det fantes ingen trøstende ord. Ikke et jævla ord som hjalp. 

Utover høsten var han stadig mer på sykehuset. Palliativ avdeling. Kunne høre folk som skrek, døden lå og ventet i enhver krok. Han hadde noen øyeblikk hvor han fortsatt kunne være morbid morsom.

En av pleierne skulle gå å hente noe og ba oss bare vente i mens. 

"Det er greit jeg skal dø, men mener du at jeg skal ligge her å vente i MENS?"

Målet ble å få oppleve en siste jul. En siste julaften hjemme. Lille julaften ble han hentet hjemme i ambulanse. Vanvittige smerter, morfin nok til å ta livet av en hel dyrepark var ikke nok. 

Jeg var der noen ganger i jula. Han ble stadig svakere og jeg fortalte på jobben at jeg måtte ha fri 6 januar. Fikk noen til å jobbe for meg da, for det var dagen han skulle dø, visste jeg. Siste gangen jeg var der var han ikke bevisst. Jeg strøk på han, snakket til han, han bare knirket. 

Jeg sto opp den 6 januar, dusjet og gjorde meg klar. Ventet. Telefonen ringte. Han var borte, 34 år gammel.

Dro på sykehuset, og først på veien dit tenkte jeg over det faktum at jeg hadde fått meg fri denne dagen fordi jeg visste det skulle skje.

I begravelsen fikk jeg holde tale. Hadde vi ikke fått den gjenforeningen, hadde det selvfølgelig vært helt utenkelig. 

Minnetalen- navnet er utelatt. 

"Han var min første kjæreste.

Og vi vet kanskje alle hvordan den kan være. Så stor, så fin og altoppslukende. Og med han var det sånn og veldig mye mer. 

Første  gangen jeg la merke til han var da han spilte Apekongen i Jungelboken på Skedsmo Amatørteater. Vi var begge med i forestillingen og det gikk strøm av ærefrykt gjennom meg da jeg så denne lange, selvsikre, mer eller mindre elegante kroppen synge og danse seg over scenen som den naturligste ting i verden, med en hærskare av aper etter seg. 

Her har vi en gutt med verden for sine føtter, tenkte jeg, og var sikkert litt misunnelig. 

Det var på tur med teateret i Danmark i 1996 det store skjedde. Etter en fantastisk uke med teaterglede, latterkramper, vanvittig stjernehimmel og sommerelefanter i magen, ble turen forseglet med tidenes tørreste kyss og jeg visste at livet kom aldri til å bli det samme.

Å møte han er nok det viktigste som har skjedd meg, for mitt i en famlende ungdomstid hvor man ikke alltid er like flink til å like seg selv, fant jeg han som gravde rundt i hodet mitt, dro frem det ene etter det andre og likte alt han fant. 

Vi lo hele tiden og det var musikk hele tiden, han parodierte, snakket flytende dansk og kom med treffende beskrivelser av alt som skjedde rundt oss. Talegavene var formidable og var den en som kunne solgt sand i Sahara, så var det han. 

Han var så lidenskapelig i alt han gjorde, om det var å tegne, skrive eller bare nyte et par brødskiver som han gjerne kunne bruke to timer på. 

Noen ganger brukte han så  lang tid på å spise at han var sulten igjen da han var ferdig. 

Han var alltid glad i tid, noe som endte med at han stort sett hadde dårlig tid, men han evnet ikke å stresse. 

Det var store følelser i han. På godt og vondt. Om det dreide seg om det faktum at sjokoladen Soho ble tatt av markedet eller om de store politiske spørsmålene, og noen ganger kunne de store tankene stå i veien for livet. Og det er jo ingen hemmelighet at livet etterhvert ble vanskelig. Vi kom oss over en masse kneiker, men vi vokste hver vår vei og en dag, ble alt for mye og etter 6 år ble det ble slutt. En bit av hjertet mitt ble lagt igjen bak meg et sted. 

Det gikk mange år uten kontakt. Men da jeg fikk høre at han var syk, så kjente jeg at jeg måtte ta kontakt med han. 

Det gikk fire måneder. Så, en veldig fin dag  i April i fjor, ringte telefonen. 

Jeg var på jobb og kunne egentlig ikke snakke, men jeg tok telefonen og da jeg forsto at det var han som ringte, gikk strømmen på hele butikksenteret og var borte i en hel time. 

«Det er vel litt høyere makter inni bildet, da.» Svarte han da jeg fortalte at strømmen hadde gått. Jeg tviler ikke. 

Den timen snakket vi sammen og igjen så visste jeg det, at livet ikke kom til å bli helt det samme. 

Å møte han igjen etter alle disse årene, etter alt han hadde gått gjennom, var så sterkt. 

Og det er jo mange av dere her som har vært med på hele reisen og sett hvordan han hele tiden søkte livskvalitet, de små gledene og de fine øyeblikkene. Uansett hvor ille han egentlig hadde det, så fant han noen små gleder. 

Han ville virkelig leve så mye kan bare kunne.
Oppi alt var han så full av kjærlighet til de rundt seg og spurte alltid hvordan det var med med vennene sine. De gangene jeg var og besøkte han på sykehuset, behandlet han de fantastiske pleierne med respekt og takknemlighet. 

Og fra tid til annen ga han oss fortsatt latterkramper. 

Mye i livet kan føles totalt meningsløst og at et ungt menneske skal dø så tidlig, er jo det. 

Men han ga mange av oss noen av livets aller fineste og sterkeste øyeblikk. Han har vist oss verdien av det livet vi tar så for gitt, og det gir mening. Han hadde en stor innvirkning på de han møtte på sin siste etappe. 

Vi  kommer  kanskje ikke til å redde verden, selv om vi akkurat nå føler at vi vil det, men vi kan leve litt mer og smile litt bredere, tilgi litt lettere, le litt høyere, smile til naboen, elske litt mer, og på den måten lever han videre, og det tror jeg han ville vært veldig stolt og glad for. 

Som han sa, den fine dagen i April:  Nå, Mette, nå er det bare lys og kjærlighet. "

Etterord

Jeg hadde aldri fortalt denne historien hvis vi ikke hadde fått denne avslutningen hvor vi ble knyttet sammen igjen. Og jeg har, naturlig nok, ikke fortalt absolutt alt. Jeg har prøvd å balansere det, men jeg ser at det de fine stundene kunne ha kommet litt bedre frem, for det var så mange av de også.

Jeg har ikke slutta å såre folk, har ikke slutta helt å ljuge og jeg har kanskje ikke blitt et så mye bedre menneske, men jeg har lært meg at jeg tåler mye.

En periode så jeg på det som en svakhet hos meg selv at jeg kunne utstå så mye for kjærligheten. Og jeg har ikke alltid gjort det, det finnes det flere levende vitner på, men jeg ser ikke lenger på det som en svakhet. Jeg tenker det er en styrke å ønske og være der for noen som har bruk for at jeg er meg. Så lenge det er en helt klar opplevelse av at vi er et "VI" har jeg kapasitet til å være med deg herfra til helvete, det gir meg mening. Jeg skal dog aldri igjen gå på slike kompromisser med meg selv, selv om jeg vet at jeg kommer helskinnet ut av det aller meste, klokere og sterkere. 

Tusen takk for alle som har lest, likt og kommentert. Det gir motivasjon til å skrive mer. Jeg har, gudskjelov får jeg si, ikke flere slike historier å fortelle.