Jeg vokste opp i samme hus som farmor og farfar på Nordby i Rælingen.
Med utedo og nydelig utsikt over Øyeren. En utsikt som har medført en høy terskel for hva jeg anser som utsikt verdt å skryte av. Utedo derimot savner jeg ikke, men jeg har tilsvarende lav terskel for hva jeg anser som bra nok opplegg for å få gjort mitt fornødne. Der stiller jeg kanskje ingen krav og har lårmuskulatur nok til og ikke sette meg helt ned hvis det skulle vise seg at de før meg har strevd litt med å få gjort fra seg på en skikkelig og hygienisk måte. Har ei heller problemer med å gjøre fra meg hvor enn et måtte være, så fremt jeg ikke har publikum.
NOK OM DET!
Farmor og farfar var pinsevenner og det var ikke vi. Jeg var for så vidt ganske så fornøyd med å ikke være det, da jeg anså det de trodde på som relativt usannsynlig og søkt. De prøvde på ingen måte å dytte troen på meg, men jeg hadde tidlig i livet veldig respekt for det de trodde på, og var forsiktig med hvilke ord jeg brukte. Unngikk for alle del å banne og fikk litt vondt i hjertet da jeg så skuffelsen i øynene deres hvis pappa dro av ei gøyal kraftsalve jeg ikke synes de hadde trengt å høre, men som jeg innerst inne elsket.
Jeg var kanskje rundt åtte år da farmor spurte om jeg ville lese juleevangeliet på pinsevennenes julemarkering. Jeg kjente jeg ble dratt mellom følelsen av å lyve for meg selv eller dem, men valgte å takke ja for det ville gjøre farmor stolt og glad. Som et lite plaster på såret for at jeg var en ukristelig liten jente som visste jeg aldri kom til å tro på det samme som henne.
Dagen kom og jeg så ut på forsamlingen. Kjente det kilte litt i magen og tenkte at NÅ skal jeg gjøre de stolte. Herregud, nå skal alle de gamle q-tipsene i salen bli misunnelige for at de ikke har et slikt glitrende barnebarn som meg. De skal elske meg.
Jeg satte i gang å lese i et forrykende tempo. Jeg liker tempo, det kan ingen ta fra meg, men dette ble heseblesende og litt i overkant, for å si det mildt.
Et stykke ut i teksten hadde jeg ikke mer pust. Jeg måtte stoppe opp å trekke pusten, og i det jeg pustet ut hører jeg til min store forskrekkelse meg selv si "-Fy faen, jeg blir så sliten ..."
Det var stille der fra før, men nå ble stillheten så tjukk at jeg nesten ikke klarte å se skuffelsen i farmor og farfars øyne og mine egne hjerteslag overdøvet mine egne tanker. Jeg kunne jo ikke gi meg halvveis, så jeg fortsatte å lese, nå helt uten å se opp og i et litt mildere tempo.
Det var en litt vond følelse. Det må jeg virkelig si. Her skulle jeg komme inn å være from og nydelig, så står jeg der, 8 år gammal og roper på selveste djevelen på Betel, fromhetens vugge.
Men jeg kom meg over det, på et vis. Kan ikke erindre at det ble nevnt og i voksen alder synes jeg jo det er en fornøyelig historie, min mangel på gudfryktighet tatt i betraktning.
Men det stopper ikke her. For det gikk ikke så lang tid før jeg nok en gang fikk en trang etter å pynte litt på inntrykket av meg sjæl og valgte å begynne på lørdagsskole på Betel. Et opprørsk alternativ til søndagsskole. Opprørsk fordi det var på lørdager. Crazy shit.
Jeg kunne ikke fordra å være der, men jeg bestemte meg for at jeg skulle dra dit ti ganger, for da fikk jeg en is. Kanskje vel mye plage for en is, tenker du kanskje, men så er jeg svak for en god konkurranse.
Den tiende gangen, etter å ha lidd meg gjennom timesvis med noe jeg anså som eventyr og fjas, var isen et faktum.
Der satt jeg med isen og hørte på lørdagsskolens skinnende lys snakke om paradis og spurte oss hvordan vi trodde det så ut i nettopp paradis.
Da ble jeg fylt med mot og harme. Da hadde jeg gått på nok kompromiss med meg selv og følte at nok var nok.
Jeg reiste meg opp, med ispinnen i hånd, og sa: "-Det finnes ikke noe paradis og det finnes faen ikke noen Jesus heller." Nok en gang noen bleke fjes på Betel, denne gangen uten umiddelbar fare for hjertetrøbbel i salen.
Jeg dro aldri tilbake dit.
Så, ikke gå på for store kompromisser med deg selv. Da starter du en krig innvendig og da kan det brått gå til helvete i Guds hus.
Legg til kommentar
Kommentarer